Jeg reiser halve året rundt med engelske sportsjournalister og kommentatorer som lever i villfarelsen om at England fortsatt er fotballens høyborg. Da den engelske klubbdominansen virkelig startet - i dette årtusenet - så skjedde det, stort sett, gjennom importerte trenere og spillere - og utenlandsk valuta. Lagene som gjør det godt i Europa har gjort det (nesten) uten engelske trenere og spillere.
Jada, Inter vant Champions League praktisk talt uten en italiener på laget og med en portugiser på trenerbenken. Og Ferguson er britisk, men å skulle definere suksessen ”engelsk fotball” som fotball for og av engelskmenn er like feil som å si at Jämtland og Härjedalen er norsk.
Scholes, Brown, Neville, Ferdinand, Carrick, Rooney, Lampard, Terry, Cole, Carragher, Gerrard og Campbell er ”topp fire”-lagenes engelske alibi de siste årene. United med flest engelskmenn, et halvt lag. Med andre ord, man kan nesten telle dem på én hånd, fordelt på fire lag. Fire lag. Og her ligger kanskje også hunden begravet?
For mange penger og kortsiktige løsninger. Det er enklere å kjøpe etablerte utlendinger, eller de største talentene fra andre klubber/nasjoner, enn å utvikle egne. Og utlendinger får oftere spille enn talentet. Det gagner definitivt ikke landslaget. Garantert. I Norge jubler vi over finanskrisen, da MÅ talentene slippe til. Som en digresjon.
Engelsk klubbfotball har hatt sine epoker fra 60-tallet med Manchester United, så kom Leeds, Liverpool, Nottingham Forest, Everton - så utestengelsen fra e-cup - så Manchester United igjen, Liverpool, Chelsea og Arsenal. Ikke alle har vunnet troféer, men de har gjort det godt i den prestisjetunge Champions League. Kremen av engelske klubblag har knapt en engelsk spiller på laget sitt lenger. Og når ble sist en engelsk spiller toppscorer i Premier League? Ti år siden, og husker noen fortsatt Kevin Phillips fra Sunderland med sine 30 mål?
Landslaget har ikke vunnet noe på 44 år.
England har ikke hatt en toppkeeper siden David Seaman. Og skulle velbemidlede utenlandske klubber velge fritt fra innkjøpshyllen Premier League, hvilke engelske spillere ville da vært attraktive? Eller sagt med andre ord, hvem skulle forsterket Real Madrid, Barca eller Inter?
Målvakter: Nei.
Forsvar: Rio Ferdinand - god nok - men tippet over de 30. Ledley King (glitrende), men for mye skadet. Da står jeg igjen med John Terry og Ashley Cole. Og da spesielt sistnevnte.
På midtbanen er det kun to: Steven Gerrard og Frank Lampard. Begge helt i verdenstoppen i sine roller. Og kanskje en skadefri Joe Cole i toppslag har det som skal til for å avgjøre kamper.
Og i front har England kun én spiller på ypperste nivå: Wayne Rooney.
Hvor mange ble det til slutt? 1-2-3-4-5, fem spillere som jeg rangerer som ”øverste hylle-spillere” for noen av de største konkurrentene for engelske klubblag. Fra de såkalt fire store, minus Spurs.
Fakta: England har vunnet ett VM-gull og aldri EM. Ikke engang på hjemmebane. De kom ikke engang til EM-sluttspillet i 2008, og hvor en fjerdeplass i VM fra 1990 er det beste de har oppnådd siden 1966. Siden seieren på hjemmebane i ’66 har de i VM-sluttspill spilt 48 kamper, vunnet 35 og tapt bare syv. En god statistikk. Men de vinner aldri når presset er som størst. Enten i kampen eller spilleforlengelsen. For ikke å snakke om i straffesparkkonkurranser. Fem mesterskap tapt på grunn av at de ikke mestrer presset, det som skiller klinten fra hveten. Og ni kamper er endt 0-0, mens de aller fleste tapene er knepne, kun med ett mål. Så nært så nært, men samtidig langt ifra.
Det hjelper ikke at England er det laget med flest kamper uten tap for så å bli sendt hjem på grunn av straffemisser. Ut er ut. Det gjør nesten bare vondt verre. Bare spør spillere som Paul Gascoine, Stuart Pearce, Chris Waddle, Paul Ince, David Batty, Steven Gerrard, Frank Lampard og Jamie Carragher. Blant andre. Og taper de ikke straffesparkkonkurransen, så taper de for “guds hånd” og Maradona. I 1986. Til og med ”vår skaper” svikter fotballens vugge i viktige kamper.
Nå er den fotballgale nasjonen så desperate etter å vinne et trofé igjen, at de legger sin skjebne i en knalltøff italieners hender. Fabio Capello er kjent for å skape ”gull av gråstein” og ”lag av individualister”, og han er en motivator og taktikker av rang. Starten, kvalifiseringen, var i hvert fall vel blåst. Imponerende sterk. Ikke sant, Kroatia?
Kanskje er de fem spillerne jeg listet opp som verdensklassespillere nok for Capello, kanskje er han i ferd med å skape en solid seiersmaskin? Av et sultent engelsk lag med mange rutinerte nøkkelspillere i riktig alder for et langt mesterskap, og flere med viktig og lang erfaring fra Champions League.
Det eneste det engelsk tv/fotballpublikummet ikke har nerver til, er nok en straffesparkkonkurranse. Det har de dårlig erfaring med. Steven Gerrard, John Terry og Frank Lampard også…
Og inntil det motsatte igjen er bevist, Three Lions er fotballens navle. Og snart er showet i gang.
Godt VM 2010.
Sportslig hilsen Roar Stokke
