Om noen hadde satt en slump penger på at enten Bayern München eller Inter skulle ta seg til finalen i UEFA Champions League, ville det gitt pen fortjeneste. Hadde man satt pengene på at begge lagene skulle klare det, hadde man blitt på grensen til rik. Troen på dem, helt til finalen, var relativt liten - selv om jeg hadde dem i en utfordrerposisjon.
 
På veien mot finalen i Madrid forsvant alle forhåndsfavorittene. Barcelona sviktet i forsvarsspillet (Milano) da det gjaldt som mest. Manchester United dokumenterte hvor avhengig de er av Wayne Rooney, selv om de hadde Bayern på gaffelen og ledet 3-0 hjemme. Chelsea ble tatt på senga av taktisk dyktige Mourinho, og de manglet helt tydelig Essien når nivået ble som høyest. Real Madrid burde kommet lenger, men sløste bort muligheten mot oppkomlingen Lyon og fantastiske Lloris. Og "vakkertspillende" Arsenal ble utspilt av de "vakkertspillendes egen mor", Barcelona.
 
For den generelle fotballinteressen er det flott at finalelagene sirkulerer og at ikke de samme lagene har finaleklippekort. Forutsigbarhet er fotballens største trussel. Det skiller så lite på kvaliteten (det finnes unntak som Lyon vs Bayern) når man kommer til kvartfinaler og inn mot finalen, at flaks og uflaks er begreper som gjerne kan benyttes. Hadde assistentdommeren holdt seg våken i alle de 90 minuttene på San Siro, hadde Inters tredje mål blitt annullert og Barca vært i finalen på bortemålsregelen. Så marginalt er det i toppfotballen. Men da hadde kanskje Piques mål blitt annullert i returkampen… Med andre orde: Dette er fotball som fotball skal være. Marginalt og dramatisk, hvor kampene og diskusjonene lever lenge etter at de er ferdigspilt.
 
De beste er best uansett hvor de er
De morsomste diskusjonene jeg kommer over er når det diskuteres kvalitet på de som burde vært uangripelige på resultater. Å diskutere hvorvidt Mourinho er en god eller dårlig fotballtrener er som å diskutere hvorvidt Bill Gates er rik eller ei. Man kan like eller mislike Mourinho, eller strategien, spillestilen og taktikken, men ikke resultatene hans. De står der som en suveren og solid bauta. På akkurat samme måte som Bayerns trener Louis Van Gaal. Begge er visjonærer. Begge vinner troféer uansett hvor de er, og begge evner å vinne med både mindre ressurssterke klubber og de store lokomotivene - der de er nå.
 
Mourinho startet, beskjedent nok til ham å være, som tolk i Barcelona. Han nøt godt av lærdommen han fikk av den engelske trenerlegenden, nylig avdøde Sir Bobby Robson - og senere av samarbeidet med finaleduellant Louis Van Gaal. Van Gaal hovedtrener og Mourinho assistent. Et slagkraftig team som ga katalanerne blant annet to seriemesterskap.
 
Mourinho var tidlig veldig dyktig til å legge såkalte strategier defensivt, og han er god på én til én-samtaler med spillerne. Han er/var veldig overbevisende og en god motivator. Van Gaal er fra den nederlandske modellen, med en tydelig identitet i den offensive delen av spillet. Van Gaal er så opptatt av alle detaljene i spillet, at mange Bayern-spillere slet med å finne seg til rette i systemet hans den første halvdelen av sesongen. Da viste Van Gaal (igjen) sin storhet og utfordret spillerne til å bidra mer med sin egen kreativitet, og siden har ikke Robben og co sett seg tilbake. 
 
Begge lag har hatt en bratt utviklingskurve denne vinteren og våren. Ikke så rart egentlig. Begge trenerne har jo strengt tatt bygd et «nytt» lag denne sesongen, noe som i seg selv er imponerende når vi vet at i fotball tar gjerne ting litt tid. I hvert fall er det mange trenere som bruker det som en plausibel grunn for manglende suksess. Men ikke de beste trenerne. De bruker tiden bedre enn alle andre og selger virkningsfullt inn sine visjoner og ideer. På kort tid.    
 
Inter: Et verdig finalelag. Måten de slo Chelsea på over to kamper, strategien i London, og hvordan de gang etter gang lurte og utspilte forsvaret til Barcelona i  første semifinalekamp var imponerende sterkt. Mourinho og co kan dra til Madrid med rak rygg og hevet hode. Og med mange spillere som tidligere har spilt for Real Madrid vil de føle seg «litt hjemme» finalekvelden. Tror en spiller som Wesley Sneijder gleder seg spesielt mye…
 
Bayern München: Har vokst seg inn i turneringen og scoret mål i alle bortekampene. Vendepunktet, med kniven på strupen, ble 4-1-seieren borte mot Juventus. Kanskje sesongens mest imponerende resultat i turneringen? Bortekampen mot Lyon var en maktdemonstrasjon, og i tillegg hadde laget flaksen som ofte må til. Det luktet ikke mye finale over laget FØR Rafael ble utvist på stillingen 0-3 i Manchester. Men så var det imponerende gode og arbeidsomme Ivica Olic da. Han står distansen helt ut. En stayer. En vinnertype. Med syv scorede mål før finalen. Ett bak Leo Messi.
 
For meg er per nå Inter svake favoritter, ytterst svake. For å bruke Drillos prognoser vil jeg si 55/45. Som vekter betydningen jeg gir av at Franck Ribery ikke spiller finalen.
 
Jeg håper UEFA tar til vettet og skiller snørr fra bart. Riberys aktiviteter utenfor banen skal andre få bruke energi på, og det gjør de. Jeg nøyer meg med å si at fotballen trenger flere gode rollemodeller for den oppvoksende generasjonen. Mange flere.

I forhold til forseelsen i semifinalen skal Ribery vurderes utelukkende på grunnlag av hensikt og årsak. Taklingen var stygg og foten over ballen. Flere ukers frustrasjon hadde bygd seg opp og ble utløst/forløst i den taklingen - fra en mann som følte et enormt press og lever med en fordømmelse fra mange. Dette skal UEFA se helt bort fra. De skal kun vurdere situasjonen på banen, og det bør bety at Ribery spiller finalen. Rødt kort og én kamps karantene holder i massevis for denne forseelsen, når vi ser så mye annet griseri som får passere ustraffet. Og ja, jeg synes også Motta ble hardt straffet, selv om den strake armen var unødvendig og dum, men hvem har ikke vært det…
 
Før vi høres i Madrid så har nok både Van Gaal og Mourinho innkassert enda et seriegull. Det blir fort en vane for de beste, som er best uansett hvor de enn er. Selv om jeg nok mistenker Mourinho denne sesongen for å prioritere det han ikke klarte med Chelsea, å  vinne Champions League-troféet, som han så sensasjonelt gjorde med Porto. Om da ikke mesteren Van Gaal fortsatt er best og eldst, da vil pokalen bli med tilbake til Bayerns velfylte premieskap. Og Van Gaal har da vunnet for andre gang i sin tredje finale. Første gang med Ajax i 1995. Inters siste triumf i den gjeveste turneringen var i 1965, Bayerns i 2001. Hvem er mest sultne og har bevart best form? Hvem har den nødvendige dyktigheten og flaksen? Og spiller Ribery?
 
Den som lever får se. Svaret får vi sent en vakker lørdags kveld i Madrid. Datoen er 22. mai 2010. Kampstart klokken 20.45.
 
Sportslig hilsen Roar Stokke