Våren 2005 var sånn.
Alle som er glad i fotball husker mirakelet i Istanbul, da Liverpool lå under 0-3 ved pause og hvor 2. omgangen startet med en gedigen sjanse for AC Milan (Shevchenko) til å sette den definitive spikeren i kisten. Slik ble det definitivt ikke.
Og det hadde ikke trengt å være AC Milan i finalen det året heller. Det kunne vært et tappert, fintspillende og dyktig lag fra Nederland; Hallvar Thoresens tidligere arbeidsgiver PSV fra Eindhoven. I første kamp hjemme på mektige San Siro vant AC Milan 2-0 etter mål av blant annet Shevchenko. I returkampen to uker senere brakte Park og Cocu balanse i regnskapet så det ble likt sammenlagt. PSV storspilte, mot selveste AC Milan. Europacuplaget fremfor noen, og vinneren to år tidligere. Stemningen var elektrisk. PSV var sekunder fra ekstraomganger da AC Milans evighetsmaskin Ambrosini sjokkerte Philips Stadion med sitt mål, en skikkelig kalddusj. Det hjalp lite at Cocu scoret sitt andre mål den kvelden få sekunder etterpå. PSV vant kampen 3-1, men tapte på bortemålsregelen etter 3-3 sammenlagt. I semifinalen i UEFA Champions League. Finnes det noe (fotball-)verre?
PSV hadde flust av gode spillere denne sesongen, Lee, Park, De Jong, Vennegoor of Hesselink, Alex, Farfan og en meget sterk midtbane bestående av Phillip Cocu, Mark Van Bommel og Johann Vogel. Johann Vogel ja, løpsmaskinen på defensiv midtbane, ballvinner, stødig pasningsfot, god forståelse og stor motor. For PSV en komplett midtbanespiller. Selve limet på midtbanen. En spiller som den nevnte sesongen bare ble bedre jo bedre motspillerne var, og på høyden rent fotballmessig med sine 28 år og fortsatt med syv-åtte gode sesonger foran seg. Eller?
Hvor ble han av?
Av og til forundres jeg over agenters og spillerens egen manglende innsikt i hva som gjør en spiller god og hva han trenger for å forbli det og utvikle seg. Kultur, miljø, trygghet, spillestil, taktikk etc er faktorer som er vesentlige. Noen takler omstillinger, andre ikke. Noen er mer tilpasningsdyktig enn andre, mens mange trenger tryggheten i å ha en definert rolle i sitt lag. Fremfor å kanskje gå til en mye større klubb og kun forbli en av mange gode spillere. Det har felt mange. Jeg bruker å si at det er bedre å være stor stjerne i en mindre klubb enn én av mange i en stor klubb. For de aller aller fleste. Kanskje også for Kaka, som blir skyggen til Ronaldo i Real Madrid. Som en digresjon.
Det gjelder definitivt for Johann Vogel. Som etter storsesongen 2004/2005 lot seg friste av AC Milan, klubben som han storpilte mot i semifinalekampene tidligere det samme året. Dessverre for Vogel var det et par tre andre gode spillere på AC Milans midtbane på den tiden: Gattuso, Kaka, Pirlo, Ambrosini og ikke minst Seedorf. Med andre ord, liten plass for en dyktig sveitser, selv om han var på toppen av sin karriere, både alders- og formmessig.
Overgangen ble bare trist for Vogel, og det hjalp heller ikke å friste lykken i Real Betis i Spania eller hos Morten Gamst Pedersens Blackburn. Eventyret var på en måte over. Det endte på Phillips Stadion 4. mai 2005, med en storkamp mot AC Milan. Der Vogel og PSV var det berømmelige hårstrået fra en finale mot Liverpool i Istanbul.
Johann «fuglen» Vogel skulle ikke ha fløyet noe annet sted. Han skulle blitt i Eindhoven. Latt mer penger være mer penger og en større klubb være en større klubb. Han skulle forblitt en stor stjerne i nederlandsk fotball og for PSV. I seks til åtte år til.
Dessverre deler Vogel skjebne med mange spillere, forledet til å tro at gresset er så mye grønnere et annet sted eller at treet skal vokse direkte inn i himmelen. Slik går det sjelden. Derimot skjer det ofte at klubbskifte blir en utviklingsbrems med håndbrekket i maksstilling. Bare spør Johann Vogel. Fotballkarrieren bråstoppet da han var 28 år. På toppen. Han tjente sannsynligvis gode penger på klubbskiftet, men mistet noen seriemesterskap, samt nye muligheter for flomlyskamper fra fotballens Formel 1 – UEFA Champions League. Som 4. mai 2005, da en fantastisk god sveitser fløy over det grønne gressteppet på Phillips Stadion. Mot AC Milan. Og var sekunder fra en finale i UEFA Champions League. Slik skulle det ikke bli. I dag er Vogel 33 år, klubbløs og så vidt jeg har han lagt opp. Trist. Det skulle blitt så mye mer.
Men minnene fra den vakre vårkvelden i Eindhoven er lagret for alltid. Mye takket være Johann Vogel.
Sportslig hilsen Roar Stokke
