Se for deg følgende: Du skal sitte i sulkyen til en god hest på travbanen. Den utakknemlige utfordringen er at 50 meter foran deg starter to-tre hester som per definisjon er enda bedre. Konkurrentene er vinnerhester som er vant til nettopp det - å vinne - og du har også 50 meter tillegg. Løpet er et maratonløp, og hesten du fører har ikke vunnet et slikt løp på mange mange år. Den vet ikke helt hva som skal til lenger. Hesten din er god på de korte distansene, der vinner den av og til, men ikke på de lange løpene. Den stivner på oppløpssiden. 

I overført betydning snakker jeg selvsagt om at jobben Benitez ble satt til å gjøre var svært utfordrende. Tre av de fire store i England har, over tid, opparbeidet seg en solid vinnerkultur. 

To av de tre ovennevnte klubbene har moderne fotballarenaer som generer store inntekter på hver eneste hjemmekamp, Chelsea har en styrtrik russer, mens Liverpool sliter med økonomien, eierne med stor gjeld (som Manchester United) og spiller på en stemningsfull og fantastisk, men umoderne arena som gjerne skulle hatt plass til 20.000 flere tilskuere 30 hjemmekamper i året. Og dermed generert mye høyere inntekter.

Ut fra realitetene skal Benitez bedømmes hvorvidt han gjør en god eller dårlig jobb som manager. Helt eller skurk, tillit eller mistillit, bli eller forsvinn.

Fakta: I skrivende stund råder Benitez grunnen på Anfield i sin sjette sesong. Fasiten er to finaler i UEFA Champions League, hvorav én ble vunnet. Mirakelet i Istanbul. Ett FA-cupgull. Deltagelse i Champions League hver eneste sesong, samt en stadig forbedring i turneringen hvor han virkelig blir målt: Premier League. Femteplassen det første året er stadig forbedret og ble til en andreplass forrige sesong. Klubben har vært en gjenganger i semifinaler og kvartfinaler i Europas mest prestisjetunge turnering, Champions League. Hvem husker vel ikke kamper som 4-0-seieren hjemme mot  Real Madrid, eller 4-1 over United på Old Trafford i serien?

Benitez har en seiersprosent på over 57 prosent og har tapt cirka 20 prosent. Dette er marginalt svakere enn Fergusons litt over 58 prosent. Og vi må ta med Fergusons seks første år i statistikken, den var ikke imponerende, bare så det er sagt.  For Benitez er dette, til og med, en bedre statistikk enn i Valencia. Problemet, eller utfordringen, er at Benitez  konkurrerer mot Manchester United og Chelsea. To seiersmaskiner med enorm vinnermentalitet og vinnererfaring. De har spillere som er vant med å vinne serien, som vet hva som skal til. Spesielt på mindre gode dager mot antatt svakere motstand hvor motivasjon kun ligger på 90 prosent av maks. Der ligger mye av forskjellen, og der ligger nok de 5-10 poengene opp til seriegullet begravet. Chelsea og United har vunnet de kampene det forventes at de skal vinne. De er stabile. Det er vinnerkultur. I hvert fall frem til nå…

Ting tar tid. Den vanskeligste jobben for Benitez blir å vinne det første seriegullet med klubben, og når de gjør det blir det gjerne etterfulgt av flere. Samtidig er jobben med å ta de 5-10 ekstra poengene det vanskeligste steget å ta. Det handler om vinnerkultur, og vinnerkulturen er først skapt når du vinner. Da vet spillerne hva som skal til for å gjenskape triumfen. Benitez kan alt om dette fra tiden i Valencia. Da han ankom hadde de ikke vunnet serien på 31 år, og det første gullet ble etterfulgt av ett til. Det gjorde «halve» Europa interessert i spanjolen, kjent som en dyktig spillerutvikler, taktikker og motivator. Og det er han fortsatt, samt eldre og mer erfaren.

Den mestvinnende manageren i England gjennom tidene, er Manchester Uniteds Sir Alex Ferguson. Da skotten ruslet inn dørene på Old Trafford første gang høsten 1986, var det nesten 20 år siden seriegullet havnet på Old Trafford. Det tok Ferguson syv år å vinne det første seriegullet med klubben. Og hadde ikke Lee Martin scoret seiersmålet mot Crystal Palace (omkampen) i FA-cupfinalen i 1990, og laget året etter vunnet Cupvinnercupen, ville sannsynligvis Ferguson vært historie på Old Trafford før 20 års resultateventyr hadde blitt en realitet. Så marginal er toppfotballen.

For øvrig, Lee Martin scoret to mål i karrieren og kun ett på 73 kamper for Manchester United. Og nettopp det målet er det viktigste i moderne fotballhistorie for både Ferguson og Manchester United. Det var starten på «ketchupflaskesyndromet».  Først kommer ingenting, så kommer ingenting, så kommer alt. 

Også tilfeldigheten på transferfronten, med en franskmann som ble mer betydningsfull enn man skulle tro var mulig. Da Leeds ringte til Ferguson for å undersøke om backen Dennis Irwins tilgjengelighet, og det endte med at Ferguson fikk tilslaget på spissrebellen Cantona, var det Uniteds lykkeligste transfer i moderne fotballtid. Laget var fullendt. Fotballkongen skred, noe tilfeldig, inn dørene på Old Trafford. Konklusjonen min er at en manager også trenger flaks. Flaks er undervurdert i fotball. Du skal ha noen små marginer med deg, ikke mot deg. Selvfølgelig er kvalitet det viktigste, men historien til Ferguson og United - samt andre med suksess - viser at tilfeldigheter og flaks ofte utløser noe mer. En slags dominoeffekt eller ketchupsyndromet. Ofte skal man hatt en god porsjon motgang også, det skaper en indre drivkraft som må til. Se på Ferguson og oppstarten hans i United.

Til alle som alltid konkluderer med det enkleste: Spark treneren, hvem skal overta for Benitez, hvem er bedre enn treneren som mange ser på som en av de beste i faget?  Han har ikke lyktes godt med alt av spillerkjøp, men gjør noen det? Og uroen rundt økonomien og eierskapet, samt de stadig utsatte stadionplanene kan ikke lastes på Benitez skuldre. Det er definitivt andres ansvar.

Sist Liverpool vant seriegullet var mens den svenske midtstopperen Glenn Hysen var mørk i håret, med andre ord en stund siden, det herrens fotballår 1990. Manchester United-fansen ventet i 27 lange år, og Ferguson brukte syv sesonger på å skaffe klubben gullet i serien. Ting tar tid.

Hvert år deles som kjent ut bare ett seriegull, også i England. Intet annet sted er nivået høyere, og intet annet sted blir det satset større summer for å vinne gullet. Fjoråret var så nært så nært, men samtidig så langt ifra. To tap på 38 kamper og kun to poeng etter Manchester United er som å tape spurten på femmila under OL på målstreken. Det kan ikke føles verre. Selv om de beseiret både United og Chelsea i serien, borte som hjemme. Kvaliteten er der. Litt flaks må til. Stang inn, ikke stang ut. Og en skadefri Torres og Gerrard - en hel sesong.

Sportslig hilsen Roar Stokke