Skjønt optimisme har aldri vært nok i toppidretten, hvor kvalitet, vilje, målrettethet og dedikasjon er minst like viktig. Samt en stor porsjon realisme. Realisme basert på nå-situasjonen, og ikke resultatene fra det fotballsalige forrige årtusen. Man kan lese den ene positive reaksjonen etter den andre i EM-trekningens sødme, hvor de aller fleste mener Norge har vært heldige med gruppen. Toppfotballsjef Nils Johan Semb mener sågar at Norge skal gå for å vinne gruppen. Drillo strekker seg til å si at han er «greit fornøyd», og sier da indirekte at puljen er å anse som tøff. Drillos moderasjon er selvsagt berettiget - og helt korrekt. Vi verken skal eller vil være favoritter. Hvorfor skulle vi det?
Vårt siste sluttspill er så langt tilbake som året 2000. Da nettopp med Semb som landslagtrener, for en sterk generasjon av mange norske spillere som gjorde seg positivt bemerket i klubber i utlandet. Og et RBK som nøt sterke resultater i selveste UEFA Champions League og var dominante her hjemme.
Siden har Norge mislyktes i fem strake kvalifiseringer, tre VM- og to EM-sluttspill. Og norske klubblags deltagelse i europacuper er blitt en «våt drøm» om RBKs tidligere bragder i Europa. RBK forsvant ut av fjorårets kvalifisering til Europaligaen etter tap for Aserbajdsjans femte beste lag. Det oppsummerer det meste.
Vi har heller ikke særlig mange spillere som dominerer og gjør det godt i store ligaer rundt om i Europa heller. Vi har vel strengt tatt bare John Arne Riise og Brede Hangeland. Så blir en skadefri Bjørn Helge Riise motoren vi manglet i forrige kvalifisering på midtbanen. Morten Gamst Pedersen og John Carew er to spillere som er ujevne på klubblaget denne sesongen, men er viktige for Norge. Og kanskje kan Tore Reginiussen ta et nytt steg i tysk bundesliga og bli en sterk og stabil makker til Hangeland?
Og ellers?
Etter å ha «mislykkes» i flere kvalifiseringer er det kanskje på tide å slippe til noen yngre spillere i troppen? Vi har noen spennende typer som så absolutt bør begynne å banke på landslagsdøren til Drillo. Thomas Rogne er spennende, det samme er absolutt Manchester Citys «Patrick Vieira look a like», Abdisalam Ibrahim. Snart 19 år, og han får meg til å tenke på den loslitte klisjeen «er du god nok, er du gammel nok». Ungdommelig vitalitet og «respektløshet» trengs i alle prestasjonsgrupper. Også på et landslag. Samt fornyelse.
Hva er realistisk i Norges gruppe?
Portugal er så mye mer enn Ronaldo. Det er det lett å glemme. De kvalifiserte seg uten Ronaldo mot sterke Bosnia i play-off. De har en stolt fotballkultur og klubbene holder en jevnt høy standard ledet av Benfica, Porto og Sporting. Portugal er min favoritt til gruppeseier.
Danmark vant en sterk gruppe foran dette VM. Kun ett tap på ti kamper og fem baklengs vitner om at Morten Olsen er dyktig på strategi og organisering. Og at danskene nok ikke skiller seg så mye fra Norge som de vil ha det til selv. De vant borte mot Portugal for å nevne det også.
Island er Island, de svinger i prestasjonene og kan på en god dag slå alle. Det jobbes bedre enn alle andre steder med talentutviklingen, og en ny ung, sterk generasjon er på gang. Og enda har ikke stjernen Eidur Gudjohnsen knytt av seg fotballstøvlene. Det laget som tar seks av seks poeng mot Island går til EM.
Kypros slo blant annet Bulgaria 4-1, spilte uavgjort borte mot Montenegro og tapte knepent i Italia. Landets klubber er representert i store turneringer, som gir spillerne gode øvingsarenaer, og de rutinerte spissene Konstantinou og ikke minst Ioannis Okkas vet hvor målet står. En brysom motstander.
Man er ikke pessimist om man er realist
Slik jeg ser det kan vi bli både nummer to, tre og fire. Bak eller foran både Danmark og Kypros, mens Portugal vinner. Vår utfordring blir det offensive, det å «øve inn et eget spill» og ikke minst bli mer effektive. Ikke bare spille lange baller mot Carew og håpe det beste. Vi scoret ni mål på ti kamper og kun ett mål på bortebane i VM-kvalifiseringen. Er det bare jeg som ønsker mindre fokus på norske dødballer og mer fokus og vilje til løp på offensive overganger det lukter vilje og plan over?
Inntil videre er jeg realist med tanke på norsk deltagelse i Ukraina og Polen i 2012. Men det snur fort. Kanskje allerede etter en god norsk kamp mot VM-klare Slovakia 3. mars…?
Minnebrikken er ikke mer forutinntatt enn det. Heldigvis.
Sportslig hilsen Roar Stokke
