Vi ser det gang etter gang når landslagene har vært i aksjon. Perioden etterpå blir ofte etterfulgt av en tung periode for mange spillere, og da selvsagt for deres ulike klubblag.  Spillere som fra før er med i UEFA Champions League og reiser halve kloden rundt,  har nå reist enda lengre avstander og spilt både «under havets overflate» og på flere tusen meters høyde (Sør-Amerika/Bolivia). De har krysset flere tidssoner og spilt kamper til helt andre tider enn de normalt gjør, og gjerne uten å fått akklimatisert seg først. Fra 15 grader til 35 grader varmt i løpet av få timer.  Fra lavland til høyder, ved sjø og til fjells og fra Europa til enten Afrika, Asia, Amerika eller Australia. Jeg har en mor som reiser til Spania to måneder om vinteren, og hun klager over slitasje etter tur/retur Alcudia, og ikke spiller hun fotball heller. Ikke som jeg vet om i hvert fall……

Mange spillere som ikke spiller fast på landslaget, men som har nøkkelroller i sine klubber, får lite kamptrening og dessverre for lite kvalitetstrening under et landslagsopphold. Andre, som er nøkkelspillere i  både sine klubber og sitt landslag balanserer gjerne på (og ofte over) grensen til det forsvarlige. En toppspiller i en engelsk/spansk/fransk/italiensk klubb, som gjør det godt også i e-cup, kan fort spille et antall kamper totalt - for land og lag -  som nærmer seg 70 per sesong. 70 av 365, og tiden imellom er svært ofte på reise, til og fra kamp. Kort tid til restitusjon, altså.

Konsekvensen kan da selvsagt være at spillere kommer tilbake fra landslagsoppdrag i dårligere forfatning enn de før dro, eller med en skade som holder dem borte fra laget en stund. Kanskje også på grunn av en skade alle visste om, men hvor spilleren blir gamblet med av viktigheten for et positivt resultat. 
Jeg mener jo at spillere, i den grad de selv er motiverte for spill for sin egen nasjon, skal stille opp, uansett. Men jeg  skjønner også de klubbene/managerne som tar opp problematikken med det stadig økende antallet landskamper, og da spesielt  deltagelser i kamper kalt treningskamper eller enda verre, privatlandskamper. Dessuten, er det strengt tatt nødvendig at de beste spillerne spiller kamper hvor resultatet er gitt på forhånd, mot fotballens miniputter i blant annet kvalifisering til VM? Jeg vet at mange spillere presser hardt på selv, de vil gjerne klatre oppover på adelskalendere etc – både over antallet spilte kamper og antall scorede mål. Men er det alltid til det beste for alle? Historiene er mange - og garantert sanne - om managere som gir følgende beskjed før spillernes avreise: Ikke kom skadet tilbake. Og de mener det! Hadde jeg vært klubbeier eller manager og betalt en spiller fra 500 000 NOK i uka og oppover til over det dobbelte, så skulle jeg selvsagt bekymret meg over denne arbeidstagerens ve og vel. Det skulle da bare mangle.

Managere i store klubber rives mellom stolthet og fortvilelse over at klubben gjerne avgir 10-15 spillere  som blir borte i opp til to uker flere ganger i året. For ikke å snakke om når Afrikamesterskapet spilles, da er spillerne så lenge borte at man nesten blir presentert som nykommer for omgivelsene når man returnerer.  
Burde klubber tatt større hensyn til hvilke nasjoner spillerne representerer når de skal forsterke laget sitt eller troppene sine?  Man kan skjønne det om noen gjør det også. Er man eksempelvis manager for en toppklubb i England, og kjøper en etablert landslagpiller fra Afrika eller fra Sør/Mellom-Amerika, eksempelvis Argentina eller Brasil, så vet man at spilleren blir borte fra arbeidsgiveren i mange uker per sesong. Det gir manageren større begrensninger i forhold til å øve på relasjonelle ting og samspill, samt at han mister mange timer på treningsfeltet til å bedrive spillerutvikling med disse utøverne. 

Kanskje ting man kan tenke over når en av spillerne på eget favorittlag ikke leverer varene som man ønsker at de skal gjøre to ganger i uken året igjennom. Han har kanskje vært på en utvidet interrail, hvor den eneste forskjellen er at den er tilbakelagt med fly og med fotballsko på beina.  

Ha respekt for hverandre og lær å skille på sak og person, det er en god leveregel som er så vanskelig å etterleve for mange. Dessverre.
 
Sportslig hilsen Roar Stokke